Ayotzinapa – en stein i skoa

Nå har det snart gått to år. To år hvor foreldrene til de 43 har lett, demonstrert, og aksjonert, men saken fremdeles uoppklart. Ayotzinapa er en verkebyll for sittende president Enrique Peña Nieto og hans regjering. Frustrasjon over rot i selve saksgangen, tap av bevismateriale, og et tilsynelatende større ønske om en rask avklaring heller enn en forklaring på hva det faktisk var som skjedde, har bragt den mexicanske regjeringen ut på dypt vann. For de 43 familiene er kravet urokkelig. De vil vite hvor deres barn er.

– Vi ønsker ikke å markere to årsdagen for forsvinningen nå den 26. september. Det vi vil er at dette skal bli dagen hvor staten gir oss barna våre tilbake, er det unisone kravet fra foreldrene i det de forbereder seg på en rekke aksjoner framover.

Ayotzinapa gikk fra å være et stedsnavn i delstaten Guerrero til så og si over natten bli et symbol på kampen mot forsvinninger og tvungne forsvinninger i Mexico. 

Den 26. september 2014 ble 43 studenter ved lærerskolen Escuela Normal Isidro Burgos, bedre kjent som Ayotzinapa, tatt av politiet. Rundt 100 studenter, hovedsakelig førsteklassinger, hadde denne kvelden dratt fra skolen mot byen Iguala for å samle inn penger til en senere demonstrasjon i Mexico by. Studentene ble transportert i fem ulike busser, men som befant seg på to ulike veier. Aksjonen fikk et fatalt utfall. På vei tilbake blir tre av bussene blokkert av politiet. 

– Vi gikk ut av bussen for å se hva som skjedde, og det var da politiet begynte å skyte, forteller en av de overlevende. 

Ayotzinapa og lærerstudentene fra de rurale skolene i Mexico er vant med sammenstøt med politiet. De kaller det selv en lek ”mellom katt og mus”, men denne kvelden, ble leken svært alvorlig. I tre angrep tar politiet livet av 9 mennesker, hvorav fem var studenter ved skolen, de andre tilfeldig forbipasserende. 17 personer blir skadd, og 43 blir tatt med av politiet. Det var først dagen etterpå, lørdag 27. september, det gikk opp for foreldrene og de studentene som overlevde angrepet, at deres barn og kamerater hadde blitt bortført av politiet. Videobevis viser hvordan politiet kjører studentene vekk fra åstedet, men da familiene kom dagen etter til politistasjonen for å kreve dem utlevert, var de borte. Siden har ingen sett de 43 unge guttene. 

Statistikker plasserer Mexico i toppen internasjonalt over land med flest drap og forsvinninger. Landet kan sammenlignes med Syria når man snakker om tvungne forsvinninger, altså forsvinninger begått av offentlige tjenestepersoner. Dette er også tilfellet med Ayotzinapa.

Ayotzinapa er et vannskille i Mexico der forsvinninger ikke lenger vekker oppsikt. Tall fra nasjonale register viser mellom 2007 og 2015, i perioden hvor ”krigen mot narkotika” ble en prioritet for den mexicanske regjeringen, har nær 30 000 personer forsvunnet. I løpet av femårsperioden til ekspresident Felipe Calderón forsvant 12 903 av dem, mens det mellom 2013 og 31. oktober 2014 forsvant 9384 mennesker. Tallene levner ingen tvil - siden regjeringsskiftet og overgangen til det gamle partiet Partido Revolucionario Institucional (PRI) med president Peña Nieto i spissen, har tallene skutt i været. Samtidig er mørketallene store. En signifikant gruppe i Mexico er migrantene. Hver dag kommer tusenvis over grensa fra Mellom-Amerika på vei mot USA. Det finnes få sikre tall på hvor mange av dem som har forsvunnet, men enorme massegraver har blitt avdekt i samme periode, hvor hundrevis av ”identitetsløse” har blitt funnet.

I følge menneskerettighetssenteret ProDH skyldes de høye tallene ”krigen mot narkotika” og statens forsøk på å kontrollere migrasjonsstrømmen og narkotikasalg kombinert med en strategi om hvem og hvilke karteller som kan etablere seg. Staten opererer ikke alene, men det betyr ikke at de ikke skal ha et direkte ansvar for det som skjer, hevder ProDH.

Likevel er det uforståelig. Hvordan kan staten bare ta 43 unge gutter?

– Vi vet at de vet, sier Don Mario. Det er kanskje det som er det verste med denne saka. Sannheten om hvor de 43 er finnes, men den politiske kostnaden for regjeringen ved å la den slippe ut, er tilsynelatende for stor. De har gjort det de kan for å motarbeide en grundig granskning av saken.

Tillitten til den mexicanske staten er null og dermed har foreldrene gått til internasjonale instanser. I mars 2015 begynte en Interdisiplinær gruppe av uavhengige eksperter (GIEI) fra Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen (CIDH) arbeidet med å nøste opp løse tråder i saken. Kommisjonen er satt sammen av ulike eksperter fra hele Latin-Amerika, men april i år fikk ikke kommisjonen utvidet oppholdstillatelse av den mexicanske regjeringen. Dette er kritisk for foreldrene, som har blitt forsøkt tiet til stillhet med trusler og bestikkelser av regjeringen.

– Det vi vil fortsette med, er det vi har gjort i snart to år. Kreve sannhet. Bruke de midlene vi har, som er aksjoner og internasjonale solidaritetsnettverk. Vi vil ikke slutte å være en stein i skoa til regjeringa før de gir oss barna våre tilbake, fortalte foreldrene på et møte i begynnelsen av september.

Den mexicanske regjeringen holder fast ved samme forklaring som de presenterte i november 2014. De 43 studentene ble samme natt de ble tatt overlevert til en kriminell gruppe, Guerreros Unidos, som senere drepte og brente dem på et bål på en søppelfylling. Denne forklaringen har blitt motbevist av GIEI. Nå har den mexicanske regjeringen ryddet av veien GIEI, og de eneste med kredibilitet til å gjennomføre en uavhengig granskning.

Saken står i stampe. Regjeringen har arrestert rundt 100 personer. Delstatsguvernøren måtte gå av og den lokale ordføreren i Iguala og hans kone er også mistenkte i saken. Spørsmålene i saken er langt flere enn svarene, og de svarene regjeringen har gitt vekker ikke mye tillitt. Selv to år etterpå finnes det ingen rettsak eller vilje til å granske saken helt til topps, det vil si, hvem er de intellektuelle bak forsvinningen og hvorfor tok de 43 unge gutter denne natta?